Frequently asked questions

Materialgjenvinning er definert i de europeiske standardene EN 13430 og EN 16848 (tilpasset fra ISO 18604) som reprosessering av et brukt produktmateriale for å skape et nytt produkt. Innsamling av plast, sortering og reprosessering kalles mekanisk gjenvinning. Et annet alternativ er kjemisk resirkulering hvor materialene brytes ned til monomerer som kan gjenbrukes for å produsere polymerer.

Et produkt som kan brytes ned av mikroorganismer (bakterier, fungi) til vann, naturlige gasser som karbondioksid (CO2) og metan (CH4) og biomasse er et biologisk nedbrytbart produkt. Biologisk nedbrytbarhet avhenger sterkt av miljøforhold: temperatur, mikroorganismer, oksygen og vann. Nedbrytbarheten og nedbrytningshastigheten til et biologisk nedbrytbart plastprodukt avhenger av hvor det befinner seg, i jorden, på bakken, i tørt eller vått klima, i overflatevann, i sjøvann eller i menneskeskapte miljøer som hjemmekompost, industriell kompost eller anaerob nedbrytning.

Komposterbare materialer er materialer som brytes ned under komposteringsforhold. Hjemmekompostering gir forhold med mye lavere og mer varierende temperaturer enn industriell kompostering. Det eksisterer ingen CEN-standard for plast som egner seg for hjemmekompostering, men mange land har utviklet og tatt i bruk nasjonale standarder for testing og sertifisering av hjemmekomposterbare materialer. Industrielle komposteringsforhold krever høy temperatur (55–60°C) og relativt høy fuktighet og oksygentilførsel. Disse forholdene er faktisk optimale sammenlignet med annen naturlig biologisk nedbrytning: i jord, overflatevann og sjøvann. Samsvar med EN13432 er en god indikator på emballasjematerialets industrielle komposterbarhet.

Våre design for bærekraftig emballasje åpner for faktabaserte valg mellom forskjellige emballasjedesign. Det innebærer en 4-stegsprosess med måleparametere for: 1. Miljøpåvirkning fra materialer 2. Matavfall 3. Markedsaksept 4. Kostnader. Hvilke måleparametere som blir vektlagt, avhenger av den forretningsmessige problemstillingen. Et enkelt spørsmål om vekt og andel resirkulert materiale i et bestemt emballasjealternativ involverer kun ett måleparameter. En helhetlig vurdering og sammenligning av hele produkt- og emballasjesystemer krever en livssyklustilnærming og setter en rekke parametere i spill. Parameterne vi vanligvis benytter er: kildereduksjon, gjenvinnbarhet, materialavtrykk og matsvinn (karbonavtrykk, ferskvannforbruk, energiforbruk). Vi foretrekker å bruke mono-materialer, resirkulerbare, biologisk ikke-nedbrytbare plasttyper (PET, PP og PE) og organisk/fornybar papp og pulp. Biologisk nedbrytbar plast som ikke kan resirkuleres (PLA, stivelsesbasert) foretrekkes ikke – per i dag – fordi forbrukere ofte forveksler den med konvensjonell plast slik at den ender opp i feil avfallsstrøm og forurenser resirkuleringsstrømmer. Den skal kastes sammen med restavfallet og er derfor ikke en bærekraftig løsning siden dette brennes umiddelbart. Emballasjemateriell laget av materiale som forbrukere ikke sorterer automatisk, er heller ikke å anbefale.

Ja! Reduksjon i matsvinn som skyldes uemballert frukt og grønt i leveransekjeden og hos detaljist vil ofte veie opp for avtrykk (CO2-ekvivalenter og vannforbruk) fra forhåndsemballering. Dette stemmer ikke bare for plasttrekket på agurker (så sant disse ikke er fra området), men for det meste av frukt og grønt. Det finnes unntak, spesielt når det er mye emballasje og lite produkt, f.eks. for produkter som spinat hvor emballasjen ikke vil veie opp for svinn for uemballert spinat. Fra et avtrykksperspektiv bør disse produktene helst selges løst, men andre faktorer kan anses å være vel så viktig – hygiene, enkel frakt, porsjonering og branding – slik at detaljister likevel velger å selge produktet med emballasje.

Ingen emballasje er helt bærekraftig fordi produksjon krever energi og skaper avfall. Designere kan likevel gjøre emballasje mer bærekraftig ved å vurdere miljøpåvirkning under produksjon, bruk og avhending samtidig som de sørger for optimal beskyttelse av produktet. Hovedproblemet kommer av overemballering, noe som er dyrt for produsentene og til irritasjon for forbrukerne. Emballasjens viktigste funksjon er likevel å unngå matsvinn i leveringskjeden. Vi må derfor finne en balanse mellom under- og overemballering. Underemballering må unngås for å forhindre matsvinn, men overemballering må også unngås for å spare ressurser og ikke spre forvirring blant forbrukere. Vi må derfor være åpne og ta ansvar når vi kommuniserer med forbrukerne når et optimalt emballasjedesign er på plass. Det handler også om å finne en innovativ balanse mellom forbrukernes behov, miljøpåvirkninger, tekniske egenskaper, og å støtte opp om dette i en åpen og ansvarsbevisst kommunikasjon med forbrukerne. Materialvalg avhenger av produktet, hvordan det lagres, hvordan det skal sendes ut, om det skal varmes eller brukes kaldt, hvordan det skal transporteres, stilles ut i butikker, brukes av forbrukere, og hvordan det skal avhendes.